Den dårlige samvittigheten sitter litt i ryggmargen

– Fremdeles har jeg følelsen av at det ikke er helt stuerent å tydelig stå frem som kvinnelig leder hvis du har familie. Man føler at andre tror at man «ofrer» familien til fordel for jobb. Jeg har slitt en del med dårlig samvittighet – det er som den dårlige samvittigheten sitter litt i ryggmargen vår.

Marianne Rygvold (39) er senior manager innen rådgivning i BDO i Trondheim, og tidligere kandidat i Årets Unge Ledere. Samtidig er hun gift med en mann som også jobber mye, og sammen har de to barn på 5 og 9 år.

Å være kvinnelig leder er ikke alltid like lett, innrømmer hun.

– Kvinner er kvinner verst, er det ikke det man sier? «Du er jo en sånn karrieredame, du», har jeg fått høre av andre kvinner – og det oppleves litt sårt. Jeg vet ikke engang om det er ment negativt, likevel har jeg en tendens til å gå rett i forsvarsposisjon, sier Rygvold.

Faktorene som sender kvinner til topps

En undersøkelse Assessit har gjort blant Årets Unge Ledere viser hvilke nøkkelfaktorer som må til for å få kvinner til å takke ja til en toppjobb (rangert liste):

• En kultur som oppfordrer til dette (Det som sies i heisen/kommentarer/tidspunkter for møteplanlegging/de usagte og uformelle strukturene)
• Muligheter for fleksibel arbeidstid
• Mentorordninger (For eksempel ledere på høyere nivåer i virksomheten som mentorer for kvinner som vil frem)
• Flere gode rollemodeller i mediebildet
• Planlegge og fostre dette tidlig i karrieren

– 66 prosent av kvinnene og 71,4 prosent av mennene mener at kulturen i organisasjonen er det aller viktigste. Det er jeg litt overrasket over, sier Anne Mørup-Andersen i Assessit, som er prosjektleder for Årets Unge Ledere, til DN.

– Men jeg er veldig enig: Mange kvinner velger bort å bli ledere når de stifter familie, og i den perioden er det svært viktig at kulturen er klar på at kvinner som også prioriterer familien selvfølgelig har mulighet til å bli leder, sier hun.

Anne Mørup-Andersen, Assessit.  Foto: Robert S. Eik

– Fôret hodet fullt av do’s og don’ts

For Marianne Rygvold var det helt naturlig å bli leder:

– Jeg har alltid blitt lett engasjert og revet med, og for meg har det vært motiverende alltid å utvikle meg – noe som har ført til at jeg har jobbet mange lange dager. Men etter at jeg fikk barn må jeg innrømme at mine egne fordommer, og også andre kvinners fordommer, har plaget meg litt. Når man sender mannen på skoleavslutninger og ikke har med hjemmebakte muffins i barnehagen, får man lett litt dårlig samvittighet, innrømmer hun.

Som kvinnelig leder med småbarn må man senke forventningene litt, mener Rygvold.

– Man blir fôret hodet fullt av do’s og don’ts, men skal du få tid til å gjøre alt perfekt, strekker man strikken litt for langt.

– Må sette grenser

Hun er enig i at kulturen i en organisasjon er svært viktig for at kvinner skal søke seg til en toppjobb der:

– På min egen arbeidsplass har jeg alltid følt at jeg har blitt satset på, dessuten har jeg hatt gode mentorer internt som har vært en nyttig støtte. For meg er det en selvfølge at kvinner og menn har like muligheter til å bli ledere, men det må også virksomheten kommunisere. Vi kvinner må dessuten bli flinkere til å sette de grenser som passer egen ledersituasjon – man må ikke nødvendigvis jobbe døgnet rundt for å være en god sjef, sier Marianne Rygvold.

Kulturen må være troverdig, understreker Anne Mørup-Andersen.

– Det er viktig at virksomheten ikke bare sier utad at man vil ha kvinner opp i systemet og har noen programmer for dette. Også internt må dette være godt synlig – i hverdagen i de usagte systemer, i de uformelle strukturene og måten man oppfører seg på. Først da får det gjennomslagskraft, sier hun.